Hjorteskinn Gulch - The Delirium

Etter Thanksgiving festligheter, Amji, Yoshi, Greg, Steve, Sarah, Joey og jeg tok av for en av våre opplevelser. Vi skulle prøve å gå verdens lengste spor canyon (~ 43 ekstra lange miles) fra skinn Gulch (eller rettere Wire Pass) til Lee's Ferry. Vi ankom grensen mellom Utah og Arizona etter å ha kjørt timer inn i natten og navigere en grusvei full av knivrisp og hull som krevde responstid for en jagerflyger å navigere.

Setter vi opp telt rundt 01:00 om morgenen og tenkte å gå i dvale. Prognosen anslått at det ville komme ned til 30 grader den natten. Alle våre soveposer ble vurdert til ca 25 grader så vi trodde vi var fine. Natten Himmelen var fantastisk! Jeg gadd ikke å sette opp et telt fordi jeg ønsket å se stjernene. Jeg fikk i meg soveposen, men hadde problemer med å få varm. Jeg bodde opp ser stjernene, og prøvde å dra nytte av friksjon å holde tærne fryser over. Det var ikke alle de effektive. Viser seg at det var 10 grader den kvelden!

Yoshi, Greg og jeg forlot leiren tidlig å slippe én bil av på Lees Ferry. Greg kom med på turen fordi hans føtter var iskaldt og han hadde ikke sovnet ennå heller. Det tok oss tre timer å levere bilen og få den tilbake til Trailhead. Da vi kom tilbake resten av mannskapet vårt, var bare så vidt klar. Turen er en av de vakreste løyper på jorden. Jeg har gjort det før og jeg var virkelig ser frem til den andre dagen - hvor Fountain of skinn Gulch jetfly rent drikkevann rett ut av canyon veggen.

Vi tok med ekstra forsyninger og jeg selv tok en oppblåsbar pontong, fordi på den andre dagen av juvet renner ut i Paria canyon, som er fylt med en jevn strøm av ren midje-dypt vann. Vi hadde til hensikt å presse det litt med vekten på den første dagen og flyte alle våre tunge utstyret på resten av turen. Steve er en kokk, og han hadde forberedt all slags god mat for oss - inkludert biff, mmmmmmmm.

Vi utforsket hver bøy som dagen fortsatte og tidlig på ettermiddagen vi kjørte inn i en herre som var på vei tilbake. Han advarte oss om at det var en del av vegg til vegg gjørme fremover at vi ikke kunne passere uten å bare gå gjennom det. Vi håpet at denne tiden av året ville hjelpe oss til å unngå noen av disse regionene gjørmete, men vi hadde ikke til hensikt å la et par gjørmete flekker stoppe oss. Så vi presset på. Da vi kom til stedet gjørmete Jeg tok av meg skoene, presset gjennom det, droppet min pakke og så kom tilbake til ferge mannskapet på skuldrene mine.

Min plan fungerte ikke som jeg hadde tenkt. Jeg skytteltrafikk Yoshi over, hennes pack, Sarah, og så henne pakke, men da jeg var i den andre fasen av hypotermi. Hele kroppen min var ukontrollert risting og jeg hadde kuttet tærne på noen skarpe steiner. Gutta måtte klare seg selv. Alle presset gjennom kald som champs. Så vi tok en pause for å rydde opp og varme oss opp. Vi stoppet for å spise en veldig sen lunsj, og deretter begynte å bevege seg igjen.

Som solnedgangen jeg tok til etterretning hvor sliten jeg var. Jeg hadde ikke bodd våken denne lange år, i hvert fall ikke på en dag som krevde nonstop fotturer. Det var allerede begynt å bli kaldt nok til at vi ikke kunne slutte å flytte uten å bli ubehagelig. Så kom vi til en annen gjørmete spot. Denne var ikke så veldig lang. Faktisk hadde vi sett et tre som hadde falt fra over ca 10 minutter å gå tilbake. Så alle guttene gikk tilbake og hev treet på våre skuldre, og deretter kastet det over gjørmete området. Alle bortsett fra Steve gjorde det over uten å bli gjørmete. Vi holdt på.

Vi gikk med lyskastere nå fordi dypet av denne canyon var competely mørke. Da vi traff en annen gjørmete område. Vi bestemte oss for å bare tøffe det ut og gå for det. Så vi satt på vår neopryne sokker og oppdaget fort at vi måtte bla gjennom mudderet uten sko, ellers hadde vi mister dem. Mud etter gjørme etter frossen gjørme. Isen brøt på leggen, og gjørma stinket av overs avføring som hadde vasket ned juvet. Vår guiding håp var at når vi nådde Paria elven vi kunne rydde opp, deretter lage en fin varm middag med våre ovner, og deretter få inn i våre soveposer og varm opp (vi hadde håndvarmerne og føtter warmers avsatt til denne delen) .

Delerium og utmattelse begynte å sette inn Greg prøvde å starte et mytteri og sa han skulle gå tilbake da han så en dropoff med en del av vegg til vegg gjørme av ukjent dybde på den andre siden. Jeg sa jeg skal prøve det ut og hvis ikke så ille da kan vi fortsette. Han gikk med på dette. Det var bare kneet dypt. Gjørma endelig lar opp og vi gått i 2 timer. Da mud startet opp igjen. For 1130 var det 10 grader, var vi alle i vår shorts, rullet opp bukser, svømming passer, eller som i Amji tilfelle hans undertøy, dekket i gjørme nesten opp til vår waists, utslitt av de 85 pounds på ryggen, tørst og klar for middag. Slutten var ennå ikke i sikte.

Da vi traff drop off - stedet hvor vi måtte klatre ned med tau. Det eneste problemet var at på den andre siden av denne avsatsen en mud innsjø ventet oss - en som var så dypt at det ville kreve at vi skal ta våre pakker av og svømme dem over. Gruppen ble devestated. Vi var nesten i krysset med Paria elva der rent vann ventet oss og nå måtte vi hodet tilbake. Vi kunne ikke sove i våre soveposer som dette, kunne vi ikke holde i ro mer enn 30 sekunder uten å fryse. Vårt eneste valg var å hodet bakover, gjennom natten, tilbake gjennom alle gjørma gropene!

Vi brakk i to grupper, dumpet de nonessentials og gikk tilbake så raskt vi kunne, og håpet at vi skulle komme til slutten før vi nådde vårt endelikt. Amji, Yoshi og jeg var i ryggen gruppen. Min nye sko var en størrelse for store, og med konstant gjørme de glir fra side til side for hvert skritt. Det var umulig å gå fort. Vi bestemte oss for vår strategi var å gå i 20 minutter, og deretter ta en 3 minutters pause. Igjen og igjen vi oppmuntret oss venter på at neste pause. På den tredje pause vi alle satte seg på hyller som løftet vekten av våre pakker av våre skuldre og kjapt vi sov alle sammen. Kulden kom til Yoshi først og hun våknet opp og fornyet oss. Vi kunne ikke tro at vi hadde alle nådd drømmer scenen øyeblikkelig.

Vi presset på og når solen kom opp vi begynte hallucinating. Vi så folk som ikke var der, så jeg store røde øyenstikkere leke med hverandre. Amji grep armen min og sa "Vi må fortsette å gå." Jeg prøvde å fortelle ham at jeg gikk, men da jeg innså at jeg ikke var. Yoshi var å miste all følelse og trengte å bevege seg raskere å varme kroppen hennes opp. Hun gikk foran oss, og endte opp mangler bare slå på stien. Da Amji og jeg gjorde det til avkjørselen det var hyller på oss, Yoshi manglet, og vår redning ri (det første laget) var ikke der for å plukke oss opp. Vi droppet vår gjenværende utstyr og henrettet en plan for å finne Yoshi. Hun hadde presset fram, og da skjønte at hun bommet på tur. Hun snudde og gikk glipp av sin tur igjen og gikk hele veien til der vi opprinnelig skiltes. Da hun snudde seg igjen og denne gangen fant avkjøringen tur. Hun hadde droppet henne hele pakken og prøvde med all sin siste energi til å gjøre det. Vi var alle veldig glad for å være sammen igjen.

Så vi ventet og fortsatte å fryse. Alle følelsen hadde forlatt min fot over ti timer siden på dette punktet. Etter to timer en lastebil kjørte gjennom, og vi ba sjåføren om å ta oss til nærmeste by. Vi så ut som vi var dekket av dritt, og teknisk vi var. Han prøvde å være høflig om lukt vår, legger tepper ned over seter, og kjørte oss mot asfaltert vei. Akkurat som vi gjorde det til veien vi så Sarah kjører bilen min mot oss. Vi var glade for å endelig finne ut at alle var trygge.

Hotellet var det beste jeg noen gang har hatt. Varmt endeløse vann i dusjen. Soft senger. Varm! Den virkelig hjalp oss se det enkle gleder i livet en helt ny måte! Livet er fantastisk.