Seksjon 1: Dimensjoner

"Det er hybris å tro at måten vi ser ting er alt det er."

Lisa Randall

"Naturen elsker å skjule."

Heraklit

Uinta Mountains, Utah.

Vi løp nedover fjellsiden så fort vi kunne. Som vi slapp unna steiner og trær våre føtter vises magien av ungdom ved aldri savnet sitt preg. Over taggete steiner og små raviner, smidd hver av oss vår egen sti gjennom skogen. Vi var rømmer vaktsomme øyne av myndighet og undertrykkelse. Dette var vår time å være fri: å lure, å skrike ut uten grunn, til å være gutter.

Sakte vi krysset inn i en overgangsperiode rike. Vi kunne forstand at dette stedet var beskytteren av mange hemmeligheter. På denne avstanden fra leiren over, ble vår nysgjerrighet den eneste gjenværende autoritet. Det ønsket å oppdage, å lirke løs det som var ment å være undiscoverable. Hemmelighetene til dette stedet var beskyttet av et teppe av tåke som danset rundt roten av trærne. Vi begynte umiddelbart å utforske - racing berører hemmelighet at vi alle følte var nær. Jeg fór ut i min egen retning hvor tåken hadde fortykkede inn i en tåke som virvles rundt beina mine mens jeg skivet gjennom det. Hver gang jeg forstyrret den, ble tåken litt mer gjennomsiktig. Legge merke til dette, sammenkrøket jeg ned og så tåken fylle igjen og slette den nedre halvdelen av verden fra mitt syn. Himmelen over ble teksturert med et forheng av virga - regn streamere som hadde unnsluppet skyene, men avsluttet sin bommer på bakken. Jeg så på toppen av trærne og i det fjerne så jeg noe merkelig. En nakne tre, det var ellers unimpressive, var vigilantly flytte frem og tilbake. Jeg måtte undersøke.

Da jeg nådde bunnen av treet jeg fant en av mine andre speidere prøver å velte den. Som flere andre i skogen, var tre døde. Liker også flere andre trær i skogen var det i ferd med å bli forvandlet til en tjue-fots spyd. Snart hadde alle av oss en av våre egne.

Med vår nye våpen i hånd kjørte vi videre nedover fjellet later til å være på middelalderens hester. Stigningen under oss minsket før vi red inn et nivå clearing. Det var et stort åpent felt av vill gress. Sollyset uthevet en brilliant green, noe som gir dette stedet følelsen av en oase midt i en grå skog. Dette var stedet vi hadde vært på leting etter. Det var flere av dette feltet enn det som kunne sees. Vi følte det. Stille gikk vi ut i clearing. Så samtidig, stoppet vi. Det var noe veldig rart på gang, noe som vi ennå ikke kunne identifisere. Frosset i sporene våre, vi alle så seg rundt. Fuglene sang sine samme sangene, tåken fortsatt klemte skyggene av trærne, men det var noe malplassert. Vi hadde alle følt det. Med vår nysgjerrighet pirret, vi sakte videre mot midten av åpningen. Da vi oppdaget hva det var. Den bakken var i bevegelse.

Det var ikke et jordskjelv, at mye vi visste. Hver gang vi tok et skritt, bølgete den tykke gresset under oss utover. Jo nærmere vi kom til sentrum, mer forsterket bølgene ble. Det føltes som en stiv vannseng. Hvis vi sto tett sammen, ville bakken under oss nedtrykt og sakte fylles med vann. Hvis vi gikk alene, deprimert bakken bare litt, gjenværende helt tørt. Vi hadde oppdaget en varm kilde, kamuflert av en tykk matte av gress med tett sammenflettede røtter.

Vi ble raskt nysgjerrig på hvor dypt det var. Så når vi nådde midten, gjennomboret en av guttene i bakken med den spisse enden av spyd hans. Vi så på mens den lange stangen forsvant ned i bakken. Gutten trakk den ut igjen, og som tradisjon dikterte, umiddelbart kom opp med en tør for Brian.

Brian var min beste venn i Junior High School. En av tretten barn, var han hengslete, knoklete, og hadde en dyp stemme for sin alder. Han var alltid sulten og trenger mat penger, så han inviterte tør. Brian også nøt oppmerksomheten.

"Jeg betaler to dollar å se Brain gjøre en kanonkule i bakken akkurat her,» sa gutten. "Jeg også," sa en annen, "men det må være en dobbel etappe kanonkule." Vi raskt enige om betingelsene og shelled ut to dollar hver til en stor haug.

Brian forberedt seg med en visning av artisteri. Vi støttet vekk fra det valgte stedet og så intenst. Fullt påkledd, fant han et godt utgangspunkt og begynte å løpe. Så, da han nådde den forhåndsbestemte stedet, hoppet han høyt opp i luften og grep begge knær.

Vi bet tennene våre. Det så ut som dette var virkelig kommer til å skade. Ingen av oss kunne ha forventet det som kom etterpå. Når Brian traff bakken han bare forsvant. Gresset må ha skiltes under ham, men det var ingen sprut, ingen igjen hullet. Han var bare borte. Hvis jeg ikke allerede hadde oppdaget at det var en dyp vanndam under gresset, ville jeg ha vært helt overbevist om at jeg nettopp hadde vært vitne til en person går gjennom et ormehull eller en Stargate. Det ene øyeblikket var han her og den neste var han ikke. Vi var lamslått.

Et par sekunder gikk, kanskje femten, og ingen av oss hadde flyttet eller gjort en lyd. Ingen av oss visste hva de skal gjøre eller hva du skal tenke. Så, en av guttene som var vanligvis stille unnervingly sa: "Vi drepte ham." En annen virket ikke så bekymret. "Nei, vi gjorde det ikke," sa han, "han bare gikk inn i en annen dimensjon." "Stick et tre der inne," noen foreslo. "Nei," sa jeg. "Du vil rote ham. Han kan svømme. Han er en dyktig svømmer. "Jeg visste at dette var sant, og jeg visste at han kunne holde pusten i over to minutter, men jeg visste ikke om noen av disse tingene telles i denne situasjonen.

Akkurat som vi begynte å bevege seg mot den mystiske stedet, stakk en arm ut av bakken. Muddy fingrene var nå rundt trekke håndfuller av gress. Ser tilbake, kan jeg ikke hjelpe, men lurer på hva noen ville ha tenkt hvis de hadde gått opp i dette øyeblikk - særlig hvis det var under Halloween.

Brian trukket seg ut med lite trøbbel og hadde en god latter da han så våre uttrykk. Da vi spurte hvorfor han var der nede så lenge, sa han det var mye varmere enn han forventet, og at han bare måtte utforske. Angivelig han ikke trodde vi ville blitt så bekymret. Det ville være en stund før noen av oss ville våge ham igjen.

Etter at faren og nyheten av denne erfaringen stilnet, begynte jeg å tenke: hva om Brian virkelig hadde gått til en annen dimensjon, hva ville det også bety? Jeg anså det for en stund og innså at jeg ærlig talt ikke visste hva en dimensjon var. Jeg hadde noen idé, men hele konseptet ble ganske forvirrende når jeg stirret den rett i ansiktet.

Det var da jeg fant ut at jeg trengte å fokusere på den gåte av dimensjoner. Noen ganger svar på sentrale spørsmål kan initiere en hel søken og åpne nye dører i prosessen. Jeg følte at jeg hadde lykkes avdekket et sentralt spørsmål, nå var det tid for meg å finne svaret. Kanskje, jeg håpet at svaret vil hjelpe meg å finne hva Einstein var ute etter.